Sterke scener seint ein junikveld

Kollega Jan Ødegård tok dette bildet den dramatiske junikvelden i 2009. Han kom seg inn til orkesterplass før politiet rakk å sette opp sperringar. Slik arbeider ein fullblods lokalavisjournalist.

Oppdølsstranda var ein gjengangar i spaltene gjennom mine 24 år i redaktørstolen i Aura Avis – i alle fall fram til tunnelen vart opna.

Nokre hendingar gjorde større inntrykk enn andre. Tysdag 16. juni 2009 gløymer eg aldri. Kvelden, da steinmassane som kom ned fjellsida sette høgspenten i brann, har festa seg i minnet som den mest dramatiske i mi tid på Sunndalsøra.

Laurdagen etterpå skreiv eg ein kommentar i avisa om det eg og kollegaene opplevde denne kvelden. Når denne no kom opp som eit minne på Facebook, fann eg ut at kommentaren kunne passe godt på Fintenkjarplassen. Den handlar om sterke opplevingar, arbeid under press og – ikkje minst – samhald og arbeidsinnsats heilt utanom det vanlege.

Her er kommentaren:

Dramatiske nattetimer

EN GANSKE alminnelig tirsdag så ut til å kunne avsluttes i fred og ro. Men så smalt det. Klokka elleve om kvelden ringte telefonen. Et nytt ras hadde gått i Oppdølsstranda. Det var bare å komme seg i kalosjene.

AV ALLE tanker som for gjennom hodet mens jeg kjørte ned til Litj-Harry’n for å orientere meg om situasjonen, kjente jeg sterkest på denne: Jeg ble trist. Sunndalsøra er et robust lokalsamfunn. Men det er grenser for hva vi kan tåle. Finanskrisen og naturkreftene har fart stygt med oss denne våren og forsommeren. Skal det aldri ta slutt?

SYNET SOM møter meg nede på Litj-Harry’n er nesten surrealistisk. En alvorstung og lavmælt folkehop stirrer utover fjorden, der ildmørja står rett til himmels ikke mer enn fem hundre meter unna. Inn mot veisperringen står det en liten kø av biler som var så heldige at de startet på turen gjennom stranda de nødvendige minuttene for sent. «Nå er det slutt. Den siste bilen har kjørt gjennom Oppdølsstranda», lyder en kommentar. «Skal tro om det er trygt å stå her», kommer det fra en annen, idet han skotter oppover fjellsiden. Stemningen er spesiell. For å si det mildt.

MEN JEG har en jobb å gjøre. Det handler om å få lagt tekst og bilder ut på nettet, fortere enn svint. Den smule avmakt jeg føler, forsvinner raskt idet kollega Jan Ødegård dukker opp med et bredt smil om munnen. Ringreven har alt vært inne i rasområdet og sikret seg en mengde unike bilder! Vi er på offensiven.

VI DRAR TILBAKE til redaksjonen og alarmerer Siv, som sitter klar ved PC’n hjemme. Hun håndterer bildene, jeg tar noen telefoner og Jan skriver så det skrangler i tastaturet. På rekordtid har vi en sak ute på nettet sammen med en bildeserie. En rask titt på konkurrentenes nettsider forteller at Aura Avis er først ute med nyheten av samtlige medier. Den som ikke overmannes av tilfredshet i en slik situasjon, har ingenting i en avisredaksjon å gjøre.

DET GÅR slag i slag videre utover natta, med flere telefoner og nye turer ned til kaia for å snakke med folk. Jan får stadig mer kjøtt og blod på sin artikkel, som oppdateres. Samtidig begynner det å tikke inn bilder fra øyenvitner. Siv legger ut bildene på nett fortløpende. Vi sjekker nettrafikken. Du verden, tallene forteller at tusenvis av lesere er inne og følger med på auraavis.no.

SKAL VI dra hjem og legge oss nå? Nei. Gamle Ødegård er klar for mer, og Siv gir beskjed om at dette ikke er noe tidspunkt for søvn. Bildeserien utvides. Vi fortsetter å jobbe. Og som alltid: En samarbeidsvillig ordfører Tove-Lise Torve ringer og holder oss oppdatert – uten at vi trenger å mase. Fantastisk.

SÅ PASSERER klokka halv to, og vi blir enige om at nok får være nok. Problemet er bare at det er håpløst å legge seg. Vel hjemme i stua blir jeg sittende ved PC’en for å følge med om konkurrentene foretar seg noe skummelt. Jeg prøver å få Siv til å avslutte, men det nytter ikke. Hun skal skrive ut en sak om Lady Arbuthnott til Opdalingen nå…

DET NYE døgnet er drøye tre timer gammelt. Som sunndaling er jeg fortsatt trist. Et nytt ras var det siste vi trengte. Men pressemennesket LSA har hatt ei strålende økt. Noen timer med nattarbeid har plassert Aura Avis der avisen hører hjemme – i førersetet. Det gir en god følelse.

DET MEST fantastiske i en slik natt er likevel å oppleve den enorme sprengkraften som ligger i humørfylt samarbeid, samhandling, entusiasme og bunnløst lojale medarbeideres kjærlighet til egen arbeidsplass. For noen går produktet som vi lever av foran alt. Siv og Jan, dere får sove ut på aldershjemmet. Før den tid tror jeg strengt tatt ikke det er særlig håp for dere.

DET BLE til slutt en usedvanlig grei dag på jobben.

FOR EN privilegert redaktør.

PS: I dag er ingen av dei som var på jobb denne kvelden i avisa lenger. Eg er pensjonist, Siv har funne seg arbeid i ei anna avis og Jan gjekk ut av tida for tre år sidan. Han døydde på post.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s